Fra student og generalist, til ansatt og spesialist

Jeg er typen som alltid har syntes at alt er interessant, en som vingler litt frem og tilbake, og kan litt om alt. Det gjør det lett å alltid finne noe å prate med nye mennesker om, men problemet mitt i jobbsammenheng er at jeg har syntes det har vært utfordrende å finne «min nisje». Så hvis du er masterstudent, og har kladdet et tema til masteroppgaven flere ganger enn du har gått ut av døra i år, eller er en ansatt som etter mange år i arbeidslivet fortsatt ikke kan svare helt klart på spørsmålet «hva jobber du med?», så vil jeg bare si; I feel you.

Generalist

For knappe seks måneder siden satt jeg i innspurten av masteroppgaven min – midt under pandemien jeg da tenkte at «snart er over». Tidligere det året hadde jeg vært gjennom en endeløs liste av potensielle emner for masteroppgaven – alt fra skysikkerhet og GDPR, innovativ bruk av VR-teknologi for brann- og HMS-trening, til bruk av DevOps i softwareutvikling. Til tross for disse temaene, (som for meg i hvert fall skriker «IT»), er jeg ingen teknisk person. Faktisk har jeg ikke sett kode siden jeg endret fargen på scroll-baren (ved hjelp av html) på min egne Piczo-side da jeg var 11. Med det utgangspunktet kunne jeg ikke kalle meg selv noe annet enn en super-generalist; som synes alt jeg leste om var interessant. Jeg klarte ikke skjønne at andre klarte å «lande» på noe som helst?

Sånn føltes det i hvert fall. Min opplevelse var at andre på mitt studie hadde et «kall».  Noen hadde allerede første året på masteren skaffet seg «skriveplass hos ett av de fire store». Andre hadde brukt hver anledning til å skrive eksamen om skyteknologi for å lære mest mulig frem mot masteroppgaven. Så hadde man meg da – som prøvde og feilet med fire ulike fagområder hvert semester, og som ikke klarte å lande med bena godt plantet i et spesifikt fagfelt. En generalist godt inn i tredje semester av sitt masterløp – uten aning om hvem jeg var, hva jeg likte eller hva jeg tenkte om masteroppgaven som snart var rundt hjørnet.

Så løsnet det

Som kundeservicemedarbeider i min deltidsjobb hadde jeg lenge vært frustrert over repetitive, rutine-pregede, «kjedelige» oppgaver; flytte data fra et Excel-ark og inn i systemet, hente ut kundedata ved bruk av X-antall tasteklikk, sende dette på epost til kunden.

Redningen for en lei kundeservicearbeider ble Robotic Process Automation – eller RPA (hvis du er litt inne i den verdenen), eller «en-sånn-der-virtuell-robot-som-gjør-alle-oppgaver-for-deg-på-skjermen» (hvis du er like blank som jeg var, og synes akronymer er vanskelig å forholde seg til). Da jeg så potensialet som ligger i denne teknologien kunne jeg ikke skjønne annet enn at RPA måtte redde hverdagen for flere enn bare meg og mine kolleger?

Med minimal teknisk innsikt benyttet jeg denne forundringen som utgangspunktet for min masteroppgave. Jeg intervjuet et knippe IT- og driftsansatte i norske virksomheter innen bank- og finanssektoren, for å få et innblikk i deres tanker rundt hvordan deres bedrift har «rigget» organisasjonen for implementering av RPA. Selve funnene som ble presentert i oppgaven var ikke super-interessante, men prosessen med å intervjue og skrive denne oppgaven trigget noe i meg – for teknologien i seg selv skaper et enormt mulighetsrom som, for virksomhetene, ikke tidligere har vært der.

Desentralisering av verdiskapning

De verdiskapende aktivitetene i bedriftene har tradisjonelt vært plassert på CXO-nivå, nettopp fordi kundeservicemedarbeideren, selgeren og regnskapsansvarlig har vært for opptatte med å flytte informasjon fra et system til et annet, påse at all informasjon i CRM-systemet er oppdatert eller at grunnlaget for rapportering er gjort tilgjengelig for de som trenger dette.

Ved å flytte disse repetitive, rutinepregede oppgavene over til en virtuell robot, har bedrifter nå over flere år frigjort tid hos sine medarbeidere, slik at også kundeservicemedarbeideren, selgeren og regnskapsansvarlige i større grad kan bidra med verdiskapning i bedriften de jobber for. Selv om endringsvillighet alltid vil være et problem ved innføring av ny teknologi (se for eksempel LaPointe & Rivard, 2005), viser faktisk forskning at ansattes jobbtilfredshet øker over tid ved implementering av RPA (se for eksempel Sutherland, 2013). En økning i jobbtilfredshet er ut til å virke gjennom faktorer som mer meningsfulle arbeidsoppgaver, et mer stimulerende arbeidsmiljø samt økt opplevd autonomi (se for eksempel Fung, 2013).

Spesialist

Så nå sitter jeg her da, et halvt år etter at masteroppgaven er levert, som ansatt i CGI. Jeg er sertifisert RPA-utvikler (til tross for fortsatt manglende kodeinnsikt), og jobber på et stort prosjekt for en offentlig kunde. Jeg får jobbe med en teknologi jeg vet endrer arbeidshverdagen for mange; ikke kun kundeservicemedarbeidere, selgere og regnskapsansvarlige. Jeg er en del av et team som er genuint opptatt av effektivitet, flyt og prosessoptimalisering. Jeg har landet, og det med bena godt plantet i fagområdet Robotic Process Automation – et fagfelt jeg håper jeg kan bli spesialist på i årene som kommer.

Kilder:

HP Fung. (2013). “Criteria, use cases and effects of information technology process automation (itpa)”. Advances in Robotics & Automation, 3:3.

LaPointe, L. & Rivard, S. (2005). “A Multi-Level Model of Resistance to Information Technology Implementation”. Se https://www.researchgate.net/profile/Suzanne_Rivard/publication/211389782_A_Multilevel_Model_of_Resistance_to_Information_Technology_Implementation/links/5548b0430cf2b0cf7acef7a7/A-Multilevel-Model-of-Resistance-to-Information-Technology-Implementation.pdf

Sutherland, C. (2013). “Framing the Constitution for Robotistan”.

Se https://neoops.com/wp-content/uploads/2014/03/RS_1310-Framing-a-constitution-for-Robotistan.pdf

Har du spørsmål eller ønsker du å vite mer?

Kontakt Christine Johansen